Norges landslag opplever i dag en av de mest bemerkelsesverdige periodene siden fotballens fødsel i landet. Det er ikke bare at i Ståle Solbakkens lag finnes en født målscorer som er blant de tre beste i hele verden, men også andre spillere har kommet seg ganske bra. Det nåværende høydepunkt i Norges landslags blomstring er deres opptreden ved forrige verdensmesterskap. Norge spilte der modig og selvsikkert, og klarte å vinne fire av seks kamper. Blant lagene Norge beseiret i åttendedelsfinalen var Brasil under ledelse av Carlo Ancelotti. Det er imidlertid slik at i praktisk talt alle kampene var Norge avhengig av angrepsspill, og de slapp inn mellom ett og fire mål i hver kamp. Det er ikke overraskende at Solbakken-lagets vandring i turneringen ble avbrutt i kvartfinalen av det pragmatiske England. I sin kjerne handler spørsmålet om å demme opp Norges lagkraft om å demme opp Erling Braut Haaland, som i gjennomsnitt scorer mer enn ett mål per kamp for landslaget. Men det kan langt fra hvert lag løse dette. England klarte det i den nevnte kampen. Dette er fullt mulig også for Portugals lag. Under ledelse av Roberto Martínez tok laget seg til åttedelsfinalen. Det kan virke som et exit mot den kommende VM-vinneren ikke er noen skamplett. Men dette virker ikke å være tilfelle hvis man ikke tar portugiserenes lagoppstilling i betraktning; midtbanen bestående av Vitinha, Neves, Neto, Fernandes og João Félix vekker frykt. Selvfølgelig bør et slikt landslag kjempe om de høyeste plasseringene i verdensfotballen. Portugiserne åpnet Nations League hjemme mot Wales. Som klare favoritter opptrådte Portugal i en kamp med forsiktige kontringer, skapte muligheter, men nøt bare ett mål. Det viktigste som skjedde i den kampen var ikke portugiserenes seier, men at Jorge Jesus fikk lov til å bytte ut Cristiano Ronaldo minst midt i andre omgang. Gjestene er betydelig mer allsidige og av høy klasse enn nordmennene.